Jenta i gummistøvler 17.4

Tja, jenter, hvordan synes dere selv det gikk?

I teaterforestillingen «Jenta i gummistøvler» møter vi jenta og venninnen. Jentene er i 20-årene. De bor sammen, og på bordet står en globus, holdt opp av Simone de Beauvoirs Det annet kjønn.

På veggene henger det bilder av prominente ikoner. Det henger blant annet et gammelt avisutklipp fra en tysk avis hvor Angela Merkel er avbildet som dronningen av Europa, ikledd det europeiske flagget som superdrakt. Vi ser også en valgplakat fra det amerikanske valget i 2016, med bilde av Hillary Clinton og teksten I’m with her.

Tja, jenter, hvordan synes dere selv det gikk?

Venninnene har vokst opp med 22. juli 2011, jenta som overlevende fra Utøya og venninnen som «venninne».

Jeg vet ikke hva jeg skal si, men jeg lengter etter å si det. Jeg har det i meg, jeg kjenner det jo. Jeg må si det. Jeg må lytte til kroppen. Grunnlaget for alt språk, men det kjennes språkløst. Nei, ikke språkløst, det sitter jo i kroppen. Det er kroppen som husker. Hva er det den sier? (...) Alt handler om kontakt, å gå i dybden. Ikke noe kan være halvveis. Hun er ganske intens. Og jeg tar meg selv av og til i å lure på om hun er blitt sånn på grunn av hva hun har opplevd, eller om hun hadde blitt sånn uansett?

Hvordan kan hun fortelle historien om Norges verste terrorangrep i fredstid? Hvordan finner hun svaret, når det endrer seg hele tiden? «Jenta i gummistøvler» handler om ambivalens, kropp og språk. Det er en historie om søken etter trygghet og lengselen etter frihet. Og om kvinnelige forbilder og alt som ikke ble.